Det politiske landskapet før stortingsvalget

Det er med stor forundring, Moss INP observerer det politiske klimaet og landskapet, bare vel en måned for stortingsvalget.

Helt siden januar 2021, har man hele tiden snakket om, maktbalansen mellom den borgerlige og rødgrønne siden i norsk politikk, og at den at «vektskålen» hele tiden har vippet i rødgrønn retning med god margin. Nå virker ikke alt så like krystallklart lenger, skal man legge flere partiledere og andre sentrale politikeres uttalelser til media, til grunn. 

På borgerlig side, synes det å være en slags avklaring. Regjeringspartiene ønsker å regjere videre sammen, også etter valget. Fremskrittspartiet ønsker ikke å være med lenger i et slikt regjeringssamarbeid. De ønsker å fortsette sin tilværelse i opposisjon, og videreutvikle sin egen politikk videre. Dem har også tidligere klart og tydelig uttalt, at det er helt utenkelig for dem, å regjere sammen med Kristelig Folkeparti igjen. Men ut fra det Moss INP kan forstå, så kan ikke FrP være «fødselshjelp for en Gahr Støre ledet rødgrønn regjering. Det ville FrP få store vanskeligheter med å forklare for sine medlemmer og velgere. Et like stort problem for styringspartiet Høyre er, at den tradisjonelle borgerlige siden, etter valget kan bli redusert fra 4 til 2 partier, i det Venstre og KrF, kjemper en kamp for livet, for å komme seg over sperregrensen. Av partier utenfor stortinget som man kan forvente seg å være borgerlige, eksempelvis markedsliberalistene Demokratene og nasjonalkonservative Partiet De Kristne, så vil sannsynligvis ikke dette være nok til å redde en tredje periode for Erna Solbergs prosjekt, selv om det da igjen vil være 4 borgerlige partier på stortinget.

På rødgrønn side, har man beveget seg fra en rørende og harmonisk enighet tidligere i år, til at det nå, vel en måned fra valget, er blitt skapt en god del usikkerhet om flertallsprosjektet i regjering. Nå er det ikke lenger like sikkert at, det blir den samme rødgrønne treparti-regjerings konstellasjonen som Jens Stoltenberg ledet i periodene 2005-2013. Det startet med at, Senterpartiets landsmøte , lanserte sin partileder, Trygve Slagsvold Vedum, som deres statsministerkandidat etter først å ha pekt på Jonas Gahr Støre som felles statsministerkandidat. Deretter går den samme Slagsvold Vedum ut og sier at, Senterpartiet ønsker et regjeringssamarbeid med Arbeiderpartiet alene. De ønsker ikke å regjere sammen med SV. Audun Lysbakken har hele tiden vært klar på at, han og SV ønsker en bredest mulig rødgrønn «allianse» med også Rødt og Miljøpartiet De Grønne i regjering. Jonas Gahr Støre avviser imidlertid Rødt og MDG kategorisk. Han mener disse partiene står alt for langt unna Ap til å kunne samarbeide med dem, fra dag til dag, i regjering. Men han vil gjerne ha budsjettstøtte fra de samme partiene på stortinget.

For å gjøre forvirringen mer total, går 1. kandidat i Oslo MDG, Lan Marie Berg, ut og anmoder Jonas Gahr Støre å kaste vrak på Senterpartiet, og heller danne en rødgrønn regjering med SV og MDG, etter Raymond-modellen i Oslo. Med dette utspillet, kan vi nå helt se bort fra MDG som sentrumsparti, som de selv tidligere har definert seg som. Med et slikt ønske, fremstår MDG som "grønne sosialister eller kommunister". 

Senest den 5. august, åpnet Jonas Gahr Støre for Trygve Slagsvold Vedums og Senterpartiets ønske med å hevde, at en regjering med bare Arbeiderpartiet og Senterpartiet, slett ikke er urealistisk. På dette svarer Audun Lysbakken at, SV overhodet ikke ønsker å være et «støtteparti» for en regjering de selv ikke deltar i.

Så hva forteller dette velgerne? At bare litt over en måned til valget, er regjeringsspørsmålet helt åpent. Vi vet faktisk ikke helt hvem det er, som skal styre landet, etter den 13. september 2021. Men kan det også sees som et «spill for galleriet?». For like lite som FrP kan være medvirkende til å innsette en rødgrønn regjering, partileder Sylvi Listhaug har da også uttalt at, hun mister nattesøvnen bare ved å tenke på dette alternativet, så kan heller ikke Lysbakken, Moxnes og co, være bekjente med å innsette en ny og tredje Solberg-regjering, en regjering de ikke har gjort noe annet, enn å kritisere på inn og utpust i 8 år. 

Det eneste som virker helt sikkert er, at Norge igjen får enten en rødgrønn eller borgerlig regjering, hvor de 2 store styringspartiene kan bli avhengige av støtte fra ett eller flere småpartier. Tar vi rødgrønn side først, ser det nå ut som at, Ap og Sp ikke lenger får noen flertall alene. Da blir de nødt til å fri til SV, som igjen kommer til selge seg selv og politikken sin, svært dyrt, for ikke å snakke om hva som skulle komme til skje, dersom MDG kommer på vippen. Den borgerlige siden ser definitivt ut til å ha tapt valget allerede, dersom det ikke skulle skje et valgskred i innspurten av valgkampen. Men det er et slikt utfall vi har sett, spesielt de 2 siste årene, hvor først Venstre, så KrF valgte å gå med i regjeringen, som FrP kort tid etter forlot. det "valser" inn 2 småpartier med 8 stortingsrepresentanter hver bak seg, og for store gjennomslag for sin politikk for sin deltagelse. Slike samarbeidskonstellasjoner forstår som regel ikke den jevne velger, som normalt ikke bryr seg så veldig mye om politikk. Det skaper i stedet mer politikerforakt. 

Men hva er egentlig galt med en mindretallsregjering, som søker støtte for statsbudsjett, revidert nasjonalbudsjett og annen parlamentarisk støtte fra sak til sak i stortinget. Norge har jo fra 1960 til 2005, med ett eller to unntak, hatt slike mindretallsregjeringer. Det gikk vel ganske bra for landet i denne 40 års perioden? Slik Moss INP ser det, kunne det nesten vært en fordel å fått en mindretallsregjering igjen, slik at makten kom tilbake dit den hører hjemme etter parlamentarismen, på stortinget. Da hadde også vært en fordel for demokratiet. I tillegg er Industri & næringspartiet mer opptatt av at, Norge bør styres av vanlige arbeidsfolk, med sunne og fornuftige tanker og ideer, i stedet for å sitte fast i eldgamle og utgåtte politiske ideologier. Vanlige mennesker som har med seg konsekvenspolitikk i bunnlinjen.